Signalen : 

Året etter engelskmannens besøk på Vibekes brygge, i 1808, ble det utplassert en eller to kanonbåter i Svinør. Mannskapene på disse små båtene fikk mest å si for Svinør.

I eldre tider kunne vardene tennes ved ufred, men for å kunne sende enkle meldinger langs kysten ble det i 1808/9 bygd en rekke master. På bildet ser vi signalmastene i vårt område, og hos oss er det nr. 7 som gjelder. Mot vest går den til Midbøkniben og Skibmandsheia, mot øst til Fløyholmen og Gjallaråsen. På disse mastene var det klaffer som kunne plasseres i ulike posisjoner, og som da fortalte et nærmere angitt budskap.i en slags kode. 

Fra Veden på Svinør kunne signalene sees og videresendes til kanonbåtene. Signalmasta her sto på Storheia. Dit var det tydelig sti fra Svennevikveien opp gjennom Ramsdalen, og den ble betjent fra Åvik. Det var ei lita vaktstue der, og dette stedet fikk siden navnet «Signalen». Dette systemet var visstnok operativt til 1814, men forfalt fra da av.                                                                                                       (Heia heter fremdeles Storheia, men tyskerne «stjal» navnet fra kartet og kalte festningen lenger ute for «batteri Signalen». Heiene der har andre navn.)  På kartet står det feilaktig «Storheia» også på den mindre heia bak mitt gamle hjem under Åviksbakken. Den er i alle skriftlige kilder omtalt som «Lilleheia», et navn vi også alltid har nyttet. 

Det var vanskelig å finne is til å bruke skeiser om vinteren. Ungene lagde noen demninger, men det var ikke greit for de som brukte jorda. Derfor dro Åviksungene opp til et lite vann ved Signalen. Det er der jeg har stedfestet Signalen-navnet

De gamle hovedveiene til Svennevik og Syrdal, til de gamle husene i Ramsdalen, og altså også til Signalen.

Med prikket linje på gul bunn er tegnet inn gangveiene ut fra Åvik før kjøreveiene kom. Fire av husene er bygget på nye tomter etter 1945.

Før det ble bygget kjørevei til Åvik i 1910/11 var det bare gangveier ut fra Åvik. Den vanlige gangveien gikk opp fjellet ved innkjørselen til Auds hus, forbi det som nå er huset til Cecilie og Gunnar Førsund, videre langs gjerdet mellom Spangereid og Valle foran huset til Mical og vest for Leifs hus (som ble bygd ca 1900). Her delte veien seg, og veien til Syrdal gikk i steinbro over bekken og videre opp Moldbrådet, gjennom Bjelkekjerra og ned i Skoftevika omtrent ved veien til Urvikodden. Veien til Svennevik fortsatte langs steingjerdet til den felles brønnen, «Høllekjelda», som vel nå er overgravd av Havsynveien. Der hadde husene i denne delen av Åvik rett til vann i tørkeperioder. Videre gikk veien opp Ramsdalen til Svennevik. Her hadde gårdene på Øvre Svennevik forbeholdt seg veirett, og her fikk også de to husene som ble bygget i Ramsdalen omkring 1870 sin vei. Av de gamle husene i Ramsdalen var det nesten bare grunnmurer og piper som sto igjen etter 1945, og arvingene til disse to tomtene solgte dem på 1950 tallet til Laurits Larsen og Sigvald Larsen som bygde hytter her. Hytta til Laurits er det nå familien Svendsen som har.  Barna fra Ramsdalen kom til Mandal. De var på besøk i Åvik og Ramsdalen etter 1945, og vi hadde kontakt med dem så lenge de levde. Den gamle veien er beskrevet i delingsforretningen for brukene, og vi kommer tilbake til de to tidlige familiene i Ramsdalen.

Det var også en sti til. Etter at det var dyrket noen jordlapper innover der veien går nå (Håga og Dragshavnen), var det en sti fra Åvik ned til Kilen, utløpet av bekken i Skoftevika. Derfra var det gode stier til Syrdal.

På den tida var det skogbart over alt og kyr som beitet alle steder, så det var mange stier.

Gangveien til Syrdal kom ut av bruk da kjøreveien kom i 1911, men gangveien til de gamle husene i Ramsdalen og videre til Signalen og Svennevik kom først ut av bruk da den tyskbygde anleggsveien ble tatt i bruk etter 1945.

Telegrafen i Åvik.

Egentlig var det virksomheten i Svinør som førte til at det før 1885 ble bygget telegraflinje som endte i Åvik. Den ble åpnet 8. september 1882.

 

 

 

 Det er greit å følge stolperekka fra Åvik og forbi Syrdal. Stolpefestene var som oftest bygd av stein som en mur om stolperota, og det er et slikt murt stolpefeste oppe i bakken bak det som var Haslunds hus. 

                           Vanlig apparattype fra den tiden.  Det ble nyttet likestrøm for å telegrafere.

Selve telegrafapparatet var i Rikard Olsens (Egils) hus på Nederstranda. Det var plassert i 2. etg på rommet vendt mot nord.

I huset til høyre bodde også telegrafistene og familiene deres.

Det hadde vært en svært rask utbygging av telegrafnettet siden 1850 årene, og blant de aller første planene var å bygge ut linje fra Iddefjorden til Mandal. Da telegraf-linjen til Svinør, (som endte i Åvik) kom på 1880 tallet, var alt telefonen kommet i bruk.

Det var først ved overgang til telefon at ledningen ble lagt i sjøkabel fra Åvigsneset og til Lundsodden.

I januar 1888 døde Telegrafbestyrer Gjert Andersen her. Han var 48 år.  Ved skifteregistreringen ble det oppgitt at eneste arvinger var hans kone Anna, og hans far, tollbetjent Samuel Andersen. De var tilstede. Telegrafistene hadde ganske høy status. Å få kommunisere gjennom en ledning var litt trolldom. Dessuten ble de så dyktige at telegrammene ble nesten som musikk. De kunne sende og motta uten å følge med på tegnene på papirrullen.

Ut fra det som registreres var det bymessige møbler og utstyr. Det var buffet av birketre til 50 kr, mahogny og tøykledd sofa, to stoppede lenestoler, rundt birketre - bord med tre hollandske stoler, konsolspeil m/mahognyramme o s v. Det var et flagg til 20 kr og ei sjekte m/årer til 40 kr. I alt var det innbo og utstyr for 765, 90 kr.

Telegrafen måtte betjenes uavbrutt, og en yngre mann, Aksel Nannestad, overtok.  Han giftet seg samme året med Marie Magdalena Moe. Aksel var f. i Kr sand og hans far var premierløytnant Adolf Nannestad. Hun var f. Skjervøy i Nordland. Far Niclas Moe. To adjunkter fra Kr sand var forlovere. Den ene var Lyder Sagen, fjern slektning av den kjente Lyder Sagen fra Bergen

Ved folketellinga i 1891 er Andreas Andersen, f. 1857 i Sarpsborg telegrafbestyrer. Hans kone Tora er f. i Stavanger i 1858. Sønnene Ingvar f.1884 i Kr sand,Vilhelm f. 1887 i Senja og Thor f. 1889 i Åvik. Elise Cecilie Hansen er tjener. I Snig på telle-dato.

Telegrafstasjoner måtte ha telegrafbud til å levere telegrammene, og ekstra viktig var det nok her da virksomheter helst var i Svinør.  Henrik Jørgensen, f. 1822 på Goxem og bror til tidligere omskrevne los Cornelius Jørgensen, bodde to hus innenfor telegrafen,( nå Åv veien 360), og han ble telegrafbud. I boet etter telegrafbestyrer Gjert Andersen ser vi at det er ei sjekte m/årer. Muligens holdt telegrafverket båt.  Antar Henrik leverte og hentet telegrammer i Svinør. Ved store anledninger var det vanlig å sende festtelegrammer, og i papirene etter mine besteforeldre, Othilie og Hans, er det en bunke gratulasjonstelegrammer fra bryllupet i 1891.    Henrik døde i 1902.